1442

Høymiddelalderen i Norge ble innledet rundt 1050. Da var det det slutt på vikingtoktene, og stormennene vendte seg i økende grad mot landets egne ressurser for å befeste sin makt. Perioden ble avsluttet da pestepidemien kom til landet i 1349. Høymiddelalderen er preget av vekst og framgang på mange områder. En sterkere kongemakt vokste fram, og vi finner røttene til vår moderne stat i denne epoken. Likevel spilte kongemakten en begrenset rolle i menneskenes liv. Langt viktigere var kirken, som grep inn i folks liv i alt fra døgnrytme og samliv til spørsmål om frelse og fortapelse. Viktigst var imidlertid det lokale universet. De aller fleste var bønder, og levde av det de selv produserte. Deres daglige liv foregikk på gården og i bygda. Dette var et samfunn uten offentlig sikkerhetsnett, der folk måtte søke vern og støtte hos venner, slektninger og høvdinger. I denne boka tar forfatteren utgangspunkt i de tre fellesskapene middelaldermenneskene tilhørte: det lokale, som kretset rundt gården og bygda; det universelle trosfellesskapet innenfor rammene av den katolske kirken; og riksfellesskapet, ledet av kongen og hans ombudsmenn.